Mats og Espens videoblogg #2

Hey everyone! This is a sequel to the first videoblog, made by myself and Espen-bhai. This one is produced especially for all you Bangladeshi Pathshala students, as a presentation of our school and our country. We all miss you a lot!

- Mats and Espen

Dagen derpå!

Nå sitter jeg i senga mi, hjemme i Trondheim å prøver å få alt på avstand.
men det er neimen ikke lett, for tankene stikker tilbake til Bangladesh hele tiden.
varmen, menneskene, bråket og kulturen. her jeg sitter nå, 9 på en lørdagsmårra.
er det STILLE! kunne hørt ei knapp nål falle. ikke en lyd fra utenifra og det er kaldt.
det er air condition kaldt men det er liksom ikke bare å skru den av. Men jeg skal ikke klage på kulden og den friske lufta. Noe av det jeg har savna med Norge mens jeg var i Bangla!

Det er rart å være hjemme igjen, ingen som ligger ved siden av meg i nabo senga å snorker
eller springer før meg i dusjen. det er tomt. savner reisekameratene mine! det var ikke kjempe morsomt å si hadet på gardermoen i går, men heldigvis ser jeg de igjen på tirsdag :D

Ellers har jeg hatt det så utrolig fint i Bangladesh og opplevd mye -
For min egen del håper jeg at jeg har blitt ett bedre menneske av å ha vært der
skal prøve iallefall, begynne å sette pris på de små tingene vi nordmenn tar for gitt..
dopapir, varm vann i dusjen, strøm! og valgfriheten og ikke minst velstanden.

Norge VS Bangladesh blir som natt og dag.

Håper jeg få dra tilbake en dag å får truffet igjen alle de fantastiske menneskene som vi møtte og som har gjort det mulig at klassen vår har fått lov til å komme.

Takk for turen!

Ice cream and Paratha

Hello, my name is Mehedi and I have attended the workshop that took place in Coxs Bazar, Bangladesh during October-November 2010.

Ever since I was added to the author list in this blog I have been trying to write about the cultural shocks and differences that I received from my fellow Norwegians but I really couldn't come up with any.

Yes, their skin turns red on every occasion, they use hand sanitizers before every meal, they can't eat any spice at all and some of them have a great attraction to a certain brand and flavor of room spray... but that's nothing to write about, really. So I decided, I would write about one thing that really appealed to me.

The first week of our workshop was very hectic. We had lectures and assignments and had a pretty tough time. Many of us would end up with boring photographs and some of the people fell ill. The two people who spent a good amount of time in bed were Benedicte and Astrid. I think they both missed out majority of the lectures.

Soon after that, we had our main assignment which required us to work hard for a week and those two were still pretty sick and had to rest back at home. These are times when you see the world pass by at 110 mph and everything looks so distant. I have met many people who gave up.

But not these two. With only two days left till the deadline, Astrid picked up enough energy to start her work. We were working in several different groups and Astrid was in mine, so I helped her out a little to get started on her story. While it took others much trouble and time to work out the language barriers and work in a completely different environment, Astrid fit right into her garage where she worked for the short amount of time she had.

Although they did not have the oppurtunity to exhibit their full potential they did quite well in the short time they had. It taught me a lesson more than it amazed me. I learned that through hard work one can achieve the most difficult of tasks, even with all the odds against you. I learned that the only way to success is not to give up !

*(More quotes and info for people who give up)

About the title

Ice cream and Paratha are two things that I never had tried having together before (this workshop). I have had them separately but after mixing them together, it felt that I have been missing out a lot of fun :)

På vei hjem!

Klokka er 00:30 lokal tid (19:30 norsk tid) og vi er på flyplassen klare for å dra. Klokken 15:30 fredag lander vi på Gardermoen etter en tur innom Doha og Stockholm.

Vi vil gjerne hilse alle banglaelevene - vi kommer til å savne dere masse!
We will like to use the opportunity to send our greetings to all the Pathshala students - we will miss you a lot!

Eid fra innsiden

Id ul-adha (Arabisk: عيد الأضحى) er en islamsk høytid til minne om profeten Ibrahims villighet til å ofre sin sønn Ismail til Allah etter å ha blitt beordret til dette i en drøm. (I jødedom og kristendom var Abraham villig til å ofre sønnen Isak, ikke Ismael). På veien til offerstedet forsøkte djevelen å overtale Ibrahim til å handle mot Guds vilje, men Ibrahim nektet å motsi Gud. Idet Ibrahim skulle til å ofre sønnen ble han stoppet av Gud, som gav ham en sau som offer istedet. Historien følger av Koranen, sura 37, vers 99-111.

Id ul-adha markerer også slutten på hajj, muslimenes pilegrimsreise, og er tiende dag i måneden Dhul Hijja.

 Fra http://no.wikipedia.org/wiki/Id_ul-Adha

Etter Ivar sine innlegg (1,2,3,4) om Eid og hans erfaring med dagen kan jeg fortelle om hvordan noen av oss andre opplevde dagen etter å ha blitt invitert til Monsur Alam, en veldig hyggelig skredder som vi har benyttet av oss før, både i år og i fjor.

I et land som Bangladesh er folk veldig gjestfrie. Folk går ikke glipp av sjansen til å invitere deg hjem, og i forbindelse med Eid er det veldig mange som vil ha deg til sitt hjem. Vi måtte takke nei til en del, men skredderen som lagde oss (Espen, Einsteine og meg) fine, fine, fine skreddersydde dresser for rundt 600 kroner stakk av med meg, Julie og Inger-Marlen denne dagen.

Dagen startet klokka åtte, da vi skulle bli hentet av en sjåfør skredderen hadde sendt til oss. På grunn av mageproblemer til sønnen hans, som førte til at han måtte på sykehus, ble det hele flytta til halv elleve.

Klokka åtte kan være tidlig for mange - etter at vi fikk beskjed om at det blei flytta gikk begge og la seg igjen.

Etter vi kom dit ble vi tatt i mot av hele familien hans, noe som inkluderte både hans to barn, kone og mor. I tillegg kom medarbeidere fra skredderforretningen innom for å feire dagen.

Slakteren forberederer utstyret etter en slakting er ferdig. På bakken kan du se blodet fra den forrige kua, som allerede var ferdig slaktet og partert da vi kom. Normalt bruker en person rundt tre timer på ei hel ku.

Her er listen over navnene kua skal ofres for. Lista inkluderte bestefedre og andre i familien som ikke hadde mulighet til å slakte ku. Opptil sju personer på ei ku er mulig, etter hva jeg fikk høre. Ivar har skrevet mer om dette her.

Skredderen viser oss kua familien har kjøpt inn. For 60. 000 BDT (rundt 5000 NOK) får man en ku på denne størrelsen. Sønnen har vært med på slakting av ku før og har ingen problemer med de blodige scenene.

Opptil sju personer måtte være med på for å legge kua i bakken.

Etter en liten stund gikk det greit og beinene kunne bindes sammen så den ikke fikk reiset seg opp igjen.

Selv om mange finner dagen full av ekle blodige bilder er det mange som ser på det som litt ekstraordinært og spennende når ei ku skal bli til middag på Eid.

Mini-bildeserie

1. Første snittet gjøres

2. Sverden som brukes er sikkert et halvmeter langt rustent bøyd redskap.

3. Blodet pumper ut av halsen

4. Snittet gjøres dypere så pulsåren i halsen skal bli skjær tvers over.

5. Kua lever fortsatt på tross av store blødninger

Man ofrer gjerne flere dyr, her er også ein geit.

Slakteren går vekk fra dyret etter ritualet.

Julie og Inger satt inne deler av dagen og så på bangla-tv og kjeda seg.

Vi ble vist bilder fra brylluppet, som var for elleve år siden. Tradisjonelle bryllup i Bangladesh ser ut som en spennende opplevelse med vesentlig mer farger og dilldall enn i tradisjonelle norske.

Snooork!

På kort tid fjernes bein, hode og innholdet fra kua. Til slutt ligger kun skinnet igjen.

Naboen hadde kjøpt ei større hvit ku, noe mange av folkene i nabolaget syntes var gøy på grunn av likheten med en gris(?). Uansett var det visstnok ei fin ku..

Nån her som tørr gjette på ka for et yrke som er ganske populært i Bangladesh denne dagen!?

En teknikk der man blåser opp geita gjennom beina for å skille skinnet fra innholdet gjorde geita om til en ballong der den lå..

For hele prosessen med å slakte ei ku, kreves det flere til å raskt prosessere kjøttet i etterkant så det holder seg friskt.

Flere familievenner kom på besøk.

Kjøtt på duken, bokstavelig talt.

Vi ble servert en veldig god lunsj bestående av ris, kylling og selvfølgelig kua vi først hadde slakta.

Eid er på mange måter som vår julaften hjemme der familien og hjemmet står sterkt i fokus og stemningen virket også lik.

Som man i tradisjonelt skal gjøre gis en tredel bort til fattige, en tredel til familie/venner og den siste tredelen beholder man selv. Ei hel ku bli en deeel kjøtt på hver.

Alt i alt er det ganske mye man kan si om denne dagen. Det har vært veldig rart å være med på en så sterk tradisjon, både på grunn av hvor annerledes det er for oss nordmenn og på grunn av hvor tett man kommer inn på en annen kulturs tradisjoner. Ikke minst når man får oppleve det fra innsiden, gjennom en hyggelig og gjestfri familie som inkluderer en totalt fremmed i en så viktig ting.

Da vi kom tilbake til hotellet følte i alle fall jeg meg ganske møkkete og blodig (go hvitt tøy på Eid!). Det var definitivt en opplevelse jeg kommer til å huske resten av livet. Kanskje neste gang jeg kjøper meg en burger eller steiker en biff, så tenker jeg på den gangen jeg var i Bangladesh og feira Eid med familien Alam i Dhaka. Uansett når det er så vil jeg takke familien for at jeg fikk lov å være med på det. Dhanyabaad som de sier her! (takk!)

Eid Mubarak!

Waves are expensive.......Don’t miss it!

Dette ropte Jafar (surfelærer) hver gang det kom en bølge.  For surfere er det bølgen som teller og du må ikke kaste bort en god bølge – for nettopp denne bølgen kommer ikke igjen.   Om ikke bølgen er like dyrebar for oss fotografer så burde vi rope dette til hverandre når det gjelder morgenen.   

– Get up and out! Don’t miss it – Mornings are expensive and too precious!

Men for et ihuga B-menneske er dette ikke så lett.  Jeg vet det, og de gangene jeg kommer meg opp grytidlig om morgenen forundrer jeg meg over hvordan jeg kan kaste bort den flotteste tiden på døgnet, i senga.  Klokken ringer 5:30, en halv time før jeg MÅ opp, jeg vrir meg i senga og skulle ønske at den hadde drøyd litt til.  Jeg spretter opp av senga for å slå av den forferdelige lyden fra min mobil på andre siden av rommet.  Senga virker som en sterk magnet men jeg vet at dersom jeg gir etter for dragningen er løpet kjørt og jeg kommer til å miste min avtale og mange flotte bilder.  Gulroten er at jo raskere jeg får på meg klærne, pakker utstyret og blir klar, jo mer tid kan jeg få til en liten blund til før neste alarm ringer og jeg absolutt MÅ opp.

 ”Åhhhh! Senga er bare den beste plass på jord.”  Tankene surrer og de gode argumentene for å stå opp bare blekner mot dette ene argumentet at ingen ting kan være bedre og mer fornuftig enn senga nettopp nå.  ”Men jeg har jo en avtale.”  Kanskje ved å kjenne ekstra godt etter så er jeg egentlig ikke trøtt men veldig syk.  Prøver å finne noen gode argumenter for å ringe min ”avtale” og kanslere...... men finner ingen jeg tør stå for når jeg en gang kommer til å våkne.  Måtte minuttene frem til klokken 6:00 gå veldig....v e l d i g.....s   e    n    t.      Jeg beveger meg frem og tilbake mellom den gode senga og drømmeland.  Plutselig rives jeg tilbake til virkeligheten av den forferdelige vekkerklokka på andre siden av rommet. .....”jeg hater iPhonen min”....... Jeg hiver meg ut av senga som ser på meg med sine to innbydende puter, og dreper telefonen.  Senga er som slangen i Paradis:  ”Bare 5 minutter til gjør vel ingen ting........” Hissingen fra slangen Ka’a i Disneyfilmen Mowgli høres i hele kroppen og putene ser på meg like hypnotiserende som Ka’a sine øyner.   Men heldigvis: ........JEG HAR EN AVTALE!!!!!!

Noen timer senere kommer jeg tilbake til hotellet etter noen uforglemmelige opplevelser. Kunne aldri tenkt meg å være det forruten.  Det er en spesiell stemning på morgenen.  Lyset er varmt og mykt, menneskene legger ikke så mye merke til at du er der og tar bilder.  De har nok med sitt.  Etter noen timers jobbing setter vi oss ned og tar en kopp te.  Det er fortsatt ikke for varmt.  Vi går videre og nye øyeblikk festes til kamera.  Etter nok en times jobbing føler vi at vi har gjort en god jobb.  Sola er ikke lenger så flatterende og det begynner å bli varmt, På tide å vende nesa hjemover,  Det føles som det er langt på ettermiddagen...... Ser på klokka...... Den er ikke mer enn 10......  Omtrent den samme tiden jeg hadde våknet på hadde jeg hørt på putenes forslag om ”kun 5 minutter til....”  Og når jeg ankommer hotellet med brikkene fulle av flotte motiv, og mange gode minner så spør jeg meg selv...... Hvorfor gjør jeg ikke dette oftere.... 

Get up! Don’t mis it!.....Mornings are expensive!  (Takk Jafar)

Her følger forresten noen bilder fra de to siste morgenene hvor jeg faktisk tvang meg opp og ut.

Ivar

عيد الأضحى‎ Eid al-Adar nr1: Endelig ferie

Eid er en av to store feiringer i den muslimske verden og for muslimene i Bangladesh er dette på mange måter som julaften for oss.  I Dhaka er det mange som kommer fra andre deler av landet for å jobbe.  Når Eid al-Adar kommer, reiser mange hjem til sine landsbyer og familier for å feire sammen med dem.  De siste dagene har det vært rene folkevandringen ut av byen.

 Når flere milioner mennesker skal ut av byen på en gang settes alle mulige transportmidler til.  Båter, busser og lastebilder settes inn og du skal være glad bare en får plass på et lasteplan.

Bussene er ikke fulle før det renner over.  

Tekst og Foto: Ivar Barane

عيد الأضحى Eid al-Adar nr2: Oksemarked

Onsdag morgen dro Shibly og meg tidlig ut til Dhakas største oksemarked som ligger ikke så langt fra busstasjonen.  På grunn av mye trafikk måtte vi hoppe av vår CNG en kilometer fra markedet.  På vegen i mot oss kom det folk som allerede hadde vært å kjøpt seg et dyr.  Disse var pyntet og det var god stemning. 

Jeg tror ikke jeg overdriver så mye dersom jeg påstår at oksemarkede strekte seg over et område på opp mot en kvadratkilometer, fullstappet med dyr i alle størrelser.  Det var okser, geiter, selgere og kjøpere overalt.  

Oksene ble vasket og pusset på og for å gjøre dem mer attraktive ble de pyntet opp med fargerike bånd. Priser ble diskutert.   De største oksene vi så må ha vært større enn elefanten jeg red på i Safari Park.  Pris 70 000 nkr.

Tekst og Foto: Ivar Barane