عيد الأضحى‎ Eid al-Adar nr3: Den store dagen

Jeg hadde avtalt med Shibly at jeg skulle møte han utenfor en av de største moskeene i byen.  For å komme dit måtte jeg ta Ricshaw og avtalen var at jeg skulle dra kl 6.   Heldigvis er det ikke bare jeg som har problemer om morgenen for da jeg skulle gjøre meg klar til å dra ringte han meg og sa at jeg ikke behøvde å dra før kl 7.  Jeg gikk derfor ned for å ta frokost men der hadde ikke kokken stått opp enda så jeg satte meg ned å lese avise.  Mens jeg spiste kom Naina-Helen og Maya og lurte på om de kunne få være med.

Langs vegen så vi festpyntede menn og noen kvinner på veg til de store moskeene i byen.  Flere gater var sperret av og så ricshaw føreren måtte ta noen omveger for å komme frem.  Til slutt havnet vi på andre siden av moskeen i forhold til Shibly.  Men heldigvis finnes det noe som heter mobil og trikset er å gi mobilen til noen rundt oss som kan forklare til Shibly hvor vi er. 

Mens jeg betaler blir det plutselig panikk i gata og alle løper til sides.  En stor svart okse har slitt seg og har kommet ut av kontroll og et øyeblikk føltes det som om vi alle plutselig var kastet inn på en tyrefekterarena i spania med en uberegnelig sint okse som var truendes til alt.  Etter mye styr ble oksen til slutt overvunnet og lagt i bakken. 

Her måtte omsider villstyringen gi tapt.

Moskeen var en flott bygning og flere tusen var samlet til bønn.  De hadde bønn hver time.  På grunn av at vi var litt forsinket gikk vi å tok bilder av de som ba på utsiden av moskeen først.  

Maya på leting etter gode motiv.

Da denne bønnen var ferdig forflyttet vi oss inn.  Naina-Helen og Maya måtte gå til en annen avdeling for kvinner mens vi kunne gå like inn.  Moskéen hadde flere etasjer og en stuedent fra Pathshala viste oss til øverste etasje hvor det var veldig fint å ta bilder.

Imamen taler til forsamlingen

Etter bønnen holder Imamen en lang og engasjerende tale (som jeg ikke skjønte noe av) før det hele ble innledet med en bønn som ble sunget.  Jeg så på ansiktene til mange at det var mye inderlighet i deres bønner.  En tåre triller nedover kinnet til en mann rett ved siden av meg og jeg skal innrømme at det var en spesiell stemning å være der. 

Så er bønnen ferdig og de fleste reiser seg for å gå.  Samtidig er de som skal være med på neste bønn på veg inn igjen.  Tusenvis ut og tusenvis av nye inn igjen....... skal innrømme at det var ganske trangt til tider. 

Utenfor ventet det oss en lang rekke med tiggere.  En av dydene til muslimene er å være gavmilde mot de fattige, og når det har vært bønnetider er de ekstra gavmilde.  Derfor samles det seg mange som er avhengig av almisser foran moskeen. 

Vi har ikke skrevet noe særlig om fattigdommen her på bloggen men den er likevel en brutal realitet for millioner av mennesker i Bangladesh.  Ikke lett å forholde seg til dette på en riktig måte: for på den ene siden så må en prøve å stenge denne realiteten ute for å kunne klare å være her samtidig som en ikke ønsker å bli kald og kynisk.   Bortover langs gata lå det mennesker med bare et eller ingen ben, barn som var så magre at du så de ikke hadde lenge igjen og noen plasser kunne en lett få inntrykk av at en måtte selge sin lidelse for å kunne konkurrere om almissene.  Jeg kan ikke bare overse, jeg kan ikke hjelpe alle.  Jeg gir noen lommepenger til noen,  mens andre må jeg bare gå forbi.  Jeg tar sjeldent bilder av tiggere men gjorde det i dag for å ha på bloggen som en del av denne historien, men har ikke lyst å vise det.  Det får holde med ordene. 

Vi går inn i en bakgate og tar oss en kopp søt te med melk i (Chai).  

Tekst og foto: Ivar Barane