Endelig presentasjon

Da var vi etter over tre uker arbeid med workshopen, endelig ferdig med presentasjonen av resultatet vårt.

Temaet for workshopen var "Searching for Coastal Diversity" og vi var delt inn i fem grupper:

1. Environment
2. Professions
3. Tourism
4. Culture/Religion
5. Family

I disse gruppene dekka hver elev en del av sitt tema, og tilsammen blei dette en fin presentasjon om den mangfoldigheten kysten ved Cox's Bazar har å tilby oss..

Presentasjonen blei avholt på Ghoete-instituttet (Tysk Kultursenter) fra 3 på dagen, til 8 på kvelden. Etter det hadde vi en hadebra-middag på hotellet. Her er i alle fall noen bilder fra dagen, og enda litt mer under. Have patience :)

Espen er klar for presentasjonen og ser ut utover den store, tomme salen med full sikkerhet på at dette skal gå bra!

Klokka nærmer seg starttid. Selvsagt etter Banglatid, noe som gjorde at vi var en hel dag og en halvtime forsinka..

Også folk utenom workshopen kom for å se på. Dette er Taposh fra workshop-gjengen fra i fjor på Pathshala.

Gruppe 1 var først ute med gruppeleder Tamanna som snakket om gruppens dynamikk og vårt tema, nemlig Miljø (Environment).

Therese jobbet i en Zoo og fortalte om det. Workshop-kordinatoor Shibly står under/vedsiden av..

Mehedi-bhai gir godblikket etter å ha snakket om sitt prosjekt om en tatovør i Cox's Bazar.

Espen har publikum i sin hule hånd!


Pause på Ghoete-instituttet


Ivar var datamann under presentasjon og imponerte med fancy Keynote-effekter, skiftende farger på prosjektoren og annet rart. Det løste seg til slutt med de meste av problemene, heldigvis.

Maya "Nordlandslæfsa" Johansen fra Bødo sjarmerer publikum med tung gestikulering, i tillegg til sin bildeserie om folk i svømmebasseng.

Fariha Karim (elev fra Pathshala) kritiserer/roser arbeidet til en annen elev.

Julie fikk ikke mange spørsmål fra salen, noe som kanskje tyder på at hun svarte på alt under presentasjonen av sitt prosjekt om folk på stranda.

Lærer Abir Abdullah forteller salen hva hans syntes om et av prosjektene.

Arnstein brukte uka si i munketempelet som det står om i eget blogginnlegg. Etter mange skrøner fra buddisttempelet fikk han skryt fra salen for sitt arbeid, i likhet med de fleste andre elevene.

Benedikte snakker om hvordan det var å være med på en begravelse i Rakhain-samfunnet ved Cox's Bazar.

Lærerne Munef Wasif og Tanzim Wahab takker elevene for god innsats og forteller om deres erfaring med workshopen, som også var deres første som lærere. Begge er tidligere Pathshala-studenter som nå er fotografer/lærere.

Ivar (i panjabi) snakker fint om Bangladesh og workshopen med hans likemann ved Pathshala, vice principal Abir Abdullah.

Sjefen sjæl, grunnleggeren og rektoren ved Pathshala, Shaidul Alam, ga oss en veldig fin avsluttende tale om fotografi og livet generelt. Fantastisk mann med en fantastisk engelsk dialekt. (Moleskin-dialekt Espen!?)

Benedikte er meget klar for å komme tilbake til hotellet for vårt supre goodbye-party, som også var en stor suksess.. Kommer nok i eget innlegg!

Min gruppe var gruppe 1: environment. I gruppa mi hadde jeg Tamanna (gruppeleder), Shuvo, og Therese. Her er storyteksten om mitt prosjekt. Les gjerne gjennom hele før du ser gjennom bildene.

Project Title: Children of the Refugees

Children of refugees are growing up in a tough environment between borders, both geographically and socially. Their parents are born and raised in their respective native country, while the child born into a family of refugees has a quite different connection to their place of origin. A native country or a home village isn’t something they can relate to in the same degree as a typical refugee. Born in hiding from the brutal government in Burma, they’re forced to make themselves temporary shelters and homes in the slums of Bangladesh.

On the beachside of Himchori, Cox’s Bazar, approximately twenty families reside. Of these twenty, fifteen Rohingyan families fled from Burma (Myanmar). During the last fifteen years they’ve made themselves somewhat a home along the shore of the Cox’s Bazar beach. In between the building of tourist attractions, these families tries to make their living by fishing, collecting of shells and wood, and the sale of this. Living off less than 30 Bangladeshi Taka (BDT) a day, the daily life is not an easy task for these families.

Of the members in a family like this, the children suffer the most. Lacking educational and social opportunities and rights most children have, the days are spent loafing around the area where they live, with nothing special to aim for, beside getting their stomachs filled with at least one meal a day. Clean drinking water is also a luxury these children cannot afford. Whilst the local Bangladeshi children attend the school nearby Himchori, these children don’t have any school or teacher that can help them.

To the people living in this small area, the nature surrounding them is their greatest resource in the daily struggle. It provides them with water, food (fish) and shelter. On the other hand, the disastrous forces of the environment cannot be underestimated. A small change in the climate can have devastating consequences. For instance, a small rainstorm can tear down their house and force the family to the hillside with no shelter for several days, before they can rebuild a protective shelter on the beach.

To live in a small and closed society with no social security is better than the alternative, in spite of harassment and negligence from the local Bangladeshi residents. The alternative is to live on the run from the government in Burma or in strictly guarded and restricted refugee camps in Bangladesh.

As of this day, some of the families have lived in these settlements for as much as 15-20 years. Throughout these years, the state of Bangladeshi haven’t recognized these people as habitants of Bangladesh, and from time to another the military gives them a warning that their house is being demolished, so they’re forced to move yet again. This means moving further along the beach, in the area between Himchori and Inani to a new and uncertain location.

As refugees, their status is uncertain. Can they return to Burma? The answer is most probably no. Will they get recognized as legal citizens of Bangladesh? That answer will be up to the government of Bangladesh. One thing is for sure; the future of these children is not guaranteed, if something doesn’t happen.

Under kan du se presentasjonen i PowerPoint-format. Fikk ikke mulighet til å legge inn musikk, men hvis du setter på denne sangen her under visninga, så blir det nok bra!

Children of the refugees

PS: Etterhvert vil også de andre seriene bli lasta opp, men på grunn av at folk har forskjellig format og sånn tar nok det en liten stund..